En skatt i kjelleren
I kjelleren på Linderud lå i mange år en skjult skatt. Her lå noen av de aller førte fotografiene som ble tatt i Norge med teknikken daguerreotypi. Det ble blant annet funnet portretter av Mathiesen-familien og deres omgangskrets fra 1940-1860-årene. Fotoavdelingen har flyttet dem fra fra kjelleren og registrert og gjennomgått samlingen. I dag ligger disse dyrebare daguerreotypiene trygt innpakket i et klimaregulert magasin. Målet er å sikre at de bevares for fremtidige generasjoner ved å bremse ned nedbrytningsprosessen.
Daguerreotypi
Daguerreotypi er en av de eldste formene for fotografi. Teknikken ble ferdig utviklet av franskmannen Louis Daguerre på 1830-tallet og tatt i bruk fra 1839. Teknikken spredte seg til store deler av Europa og Amerika og kom til Norge kort tid etter at den ble utviklet. Den aller første daguerreotypisten som kom til Norge, og som fotograferte Mathiesen-familien, var tyskeren Carl Ferdinand Stelzner (1805-1894). Disse bildene er tatt bare fire år etter selve oppfinnelsen av daguerrotypi.
Hvoran fungerte egentlig et dauerreotypi? En sølvbelagt kobberplate ble eksponert for lys i kameraet. Platen ble deretter utsatt for kvikksølvdamp, som fikk det skjulte motivet til å tre frem. Bildet ble gjort varig ved å fiksere det i en kjemisk løsning, ofte natriumtiosulfat ("hypo"). Til slutt ble daguerreotypiet forseglet i et lufttett etui for å beskytte sølvet mot luft. Daguerreotypiene kan nesten minne om speil, på grunn av den blanke sølvoverflaten. Daguerreotypiene holder ofte en imponerende høy kvalitet og kan fremstå skarpe og detaljerte den dag i dag. Dessverre er mange daguerreotypier imidlertid blitt ødelagt eller er blitt utydelige som resultat av dårlige oppbevaringsforhold og skader.
Bildetekst: Portrett av Johanne "Hanna" Hedevig Mathiesen (1800-1885) malt 1855 av Knut Bergslien. Daguerretypi tatt i 1849 av fotograf O.F. Knutdsen
Malte portretter og daguerretypiet
Før fotografiets gjennombrudd var malte portretter det vanligste for overklassen. Dette var en tidkrevende prosess, der den som skulle portretteres måtte sitte stille i positur i timevis. Når fotografiet ble introdusert, tok man med seg mange av konvensjonene fra det malte portrettet over i det nye mediet. Motivene og poseringne forble derfor ganske like i starten. I dauerreotypiets tidlige fase kunne en eksponering vare fra flere minutter til nærmere en time. Etter hvert ble teknikken forbedret, og gjennom 1840-tallet sank eksponeringstiden til omtrent 15-60 sekunder.
