<img height="1" width="1" style="display:none" src="https://www.facebook.com/tr?id=1668687023147121&ev=PageView&noscript=1" />

Europeiske pioner i norske klonarkiv

Mari Marstein, konservator i MiAs avdelinger Museumstjenesten og Gamle Hvam.


Er du interessert i pioner? Her kan du lese om europeiske arter og kultivarer i norske klonarkiv.

Sommeren 2018 reiste jeg rundt til norske klonarkiv for å undersøke hva som fantes av pioner med europeisk opprinnelse. Formålet var å finne ut hvilke arter eller sorter av planteslekten Paeonia som var samlet inn, og hvordan en enklest kan skille mellom dem.

Hva er et klonarkiv, og hva er en klon? 

En klon er en plante som er formert med rotskudd fra en annen plante. Den nye planten får alle genene sine fra den gamle, og de blir helt like. Gamle kjente og kjære stauder formeres og bevares best på denne måten. Hvis man aler opp nye planter fra frø, er som regel pollen fra en ukjent «far» blandet inn, og den nye planten blir ikke helt lik den gamle. 

Et klonarkiv er en samling av slike rotdelte planter. For en utenforstående ser det ut som et vanlig blomsterbed i en botanisk hage eller på et museum, men den som er ansvarlig for klonarkivet, må passe på at det holdes styr på hvor hver enkelt plante vokser, og at en har dokumentert alle opplysninger om plantens historie og dens kjennetegn.

  • Illustrasjon 1: Europeiske pioner ved låvebrua på Gamle Hvam museum. Til venstre den røde ‘Rubra Plena’, i midten ‘Nordic Paradox’ og til høyre ‘Rosea Plena’, der tre av blomstene har bleknet.
    1/1
    Illustrasjon 1: Europeiske pioner ved låvebrua på Gamle Hvam museum. Til venstre den røde ‘Rubra Plena’, i midten ‘Nordic Paradox’ og til høyre ‘Rosea Plena’, der tre av blomstene har bleknet.

Hva menes med europeiske pioner?

I norske hager vokser det tradisjonelt pioner med opprinnelse enten i Europa eller i Asia. Med europeiske pioner mener jeg pionarter som har sine naturlige voksesteder i Europa og i de vestlige delene av det asiatiske kontinent.

Undersøkelsen sommeren 2018

Med støtte fra Norsk genressursenter og Landbruksdirektoratet besøkte jeg klonarkivene ved Agder naturmuseum og botanisk hage, Ringve botaniske hage, Tromsø arktisk-alpine botaniske hage og MiA - Museene i Akershus avd. Gamle Hvam. Noen av plantene i hvert klonarkiv ble valgt ut for nærmere undersøkelse.

Undersøkelsen besto først og fremst i å beskrive plantene morfologisk, det vil si å beskrive deres former og dimensjoner. I tillegg ble de fotografert, det ble sendt bladprøver til Finland for DNA-undersøkelse, og jeg tok med plantedeler for pressing. Utover høsten har jeg jobbet med å finne korrekt navn på dem.

Noen av plantene har vært enkle i så måte, andre har vært mer problematiske. Her følger en redegjørelse, med begrunnelser, for hva jeg kom fram til. Jeg begynner med de enkleste og avslutter med de problematiske. Men først litt om navnebruk for planter.

Regler for plantenavn

Det finnes internasjonale regler for hvordan plantenavn skal skrives og brukes. Spesielt interesserte kan lese mer her eller her.

Kun planter som er funnet viltvoksende i naturen, får et vitenskapelig navn, altså navn som er bygget opp etter Carl von Linnés system med et navn som består av to ledd: Først et slektsnavn som skrives med stor bokstav, deretter et artsnavn som skrives med liten bokstav. Vitenskapelige navn skal alltid skrives i kursiv, for eksempel Paeonia officinalis.

Det finnes planter som ikke er funnet viltvoksende i naturen, men bare i kultur knyttet til menneskers skjøtsel og pleie. Disse plantene kalles kultivarer, og de er oppstått under dyrking med andre forhold enn det naturen kan gi. Det kan for eksempel være krysning av to planter som i naturen vokser så langt fra hverandre at en naturlig krysning aldri ville vært mulig, eller det kan være former som oppstår når planten får ekstra god jord eller beskyttede forhold. Slike planter skal ha et kultivarnavn. I tillegg til slektsnavnet, som fortsatt skal skrives i kursiv, får de et slags egennavn som skrives mellom enkle anførselstegn, med stor forbokstav i alle ledd og ikke i kursiv, for eksempel Paeonia  ‘Rubra Plena’. Jeg begynner gjennomgangen av mine funn med denne.

Paeonia ‘Rubra Plena’​

  • Illustrasjon 2: Paeonia ‘Rubra Plena’ i Agder naturmuseum og botaniske hage.
    1/1
    Illustrasjon 2: Paeonia ‘Rubra Plena’ i Agder naturmuseum og botaniske hage.

Dette er kanskje den aller vanligste pionen i Norge, og den har vært dyrket i Europa siden middelalderen. Den kalles gjerne bondepion, den er funnet i alle klonarkivene, og det er den de fleste kjenner igjen fra sin egen familiehistorie. Det er en krysning der de to artene Paeonia officinalis  og Paeonia peregrina  trolig inngår. Begge disse artene har enkle blomster, det vil si blomster med få kronblad, og der både fruktemner og pollenbærere er intakt.

Hos ‘Rubra Plena’ er pollenbærerne omdannet til noe som ligner kronblad, og det er disse som utgjør fyllet i blomsten. Det faglige navnet for disse er staminodier.  Det totale antallet kronblad og staminoder kan være mellom 200 og 300 i en enkelt blomst.

Blomsten er som regel 14-15 cm i diameter. Den er mørk purpurrød og ensfarget og blekner lite i løpet av den uka blomstringen varer. For ikke å forveksle ‘Rubra Plena’ med lignende silkepioner Paeonia lactiflora, kan en la fingeren gli langs bladkanten. Er bladkanten glatt, er det ‘Rubra Plena’. Er den ru, er det en silkepion. Et annet tegn er at bondepionene alltid bare har en blomst per stilk, mens silkepionene gjerne har flere.

Paeonia ‘Rosea Plena’

  • Illustrasjon 3: Paeonia ‘Rosea Plena’ til venstre, Paeonia ‘Rubra Plena’ til høyre.
    1/1
    Illustrasjon 3: Paeonia ‘Rosea Plena’ til venstre, Paeonia ‘Rubra Plena’ til høyre.

Paeonia  ‘Rosea Plena’ er nært beslektet med og svært lik ‘Rubra Plena’, men blomsterfargen skiller dem fra hverandre. ‘Rosea Plena’ springer ut som mørk rosa og blekner til nesten hvit i løpet av den uka blomstringen varer. Dette er denne kultivarens sikreste kjennetegn, og det er såpass entydig at det er nok for å lære kultivaren å kjenne.

Ellers er den på alle måter ganske lik ‘Rubra Plena’. Planten er 55 til 70 cm høy, avhengig av hvor godt etablert den er og hvilke forhold den vokser under. Bladene er mørke grønne og blanke, med lite behåring.

Paeonia ‘Nordic Paradox’

  • Illustrasjon 4: Paeonia ‘Nordic Paradox’. På blomsten i forgrunnen vises de smale staminoidene med hakk i enden. Blomsten bak har færre slike. Dette er typisk for pioner. Det kan være stor variasjon også på samme plante.
    1/1
    Illustrasjon 4: Paeonia ‘Nordic Paradox’. På blomsten i forgrunnen vises de smale staminoidene med hakk i enden. Blomsten bak har færre slike. Dette er typisk for pioner. Det kan være stor variasjon også på samme plante.

Denne pionen vokste på Gamle Hvam da jeg begynte der i 1980. Det var den som gjorde at jeg begynte å interessere meg for pioner, da jeg oppdaget at den var fullstendig ukjent i store deler av Norge. Jeg har skrevet en større artikkel om den i Norsk folkemuseums årbok By og bygd 2018.  Spesielt interesserte kan finne mer informasjon der.

I 1819 ble Store Hvam, gården som nå er Gamle Hvam museum, kjøpt av Lars Bredesen fra Solør. Han hadde vært oppkjøper for tømmerhandleren John Collett (1758-1810), en av landets rikeste menn i sin tid. John Collett hadde en fantastisk hage på Store Ullevål, og mange av de første plantene i Botanisk hage i Oslo, kom fra ham. På den første plantelisten fra Botanisk hage finner vi Paeonia humilis flore pleno, som er denne pionen under et gammelt, ikke godkjent navn. Derfor skriver jeg det ikke i kursiv. Navnet betyr «lav pion med fylt blomst».

Pionen har etter all sannsynlighet kommet til Hvam fra John Colletts hage. Utbredelsen i Norge sammenfaller med områder der Collett-familien drev med tømmerhandel og sagbruksvirksomhet. Jeg har funnet den på deler av Østlandet og i Trøndelag. Enkelte eksemplarer er også funnet langs kysten nord og sør for Trøndelag og i Rogaland.

Paeonia  ‘Nordic Paradox’ finnes i eldre herbarier og litteratur under andre, ikke godkjente navn: Paeonia flore pleno rubro minore, Paeonia paradoxa var. fimbriata og det allerede nevnte Paeonia humilis flore pleno. Siden denne pionen aldri er funnet viltvoksende, skal den ha et kultivarnavn. Jeg visste at jeg kom til å skrive flere artikler om denne pionen, derfor søkte jeg American Peony Society om godkjenning av kultivarnavnet ‘Nordic Paradox’. Det ble godkjent.

Denne planten har flere spesielle kjennetegn. For å ta blomsten først: Den er fylt og den springer ut med en mørk rødrosa farge, omtrent som hos Paeonia  ‘Rosea Plena’. Men blomsten på ‘Nordic Paradox’ er mindre, den blekner ikke på samme måte, og mange av staminoidene har en helt særegen form. De er bare noen få millimeter brede og de har et lite hakk i enden. Blomstene hever seg over bladverket på en måte som vi ikke finner hos noen av de andre.

Planten er lav, sjelden høyere enn 60 cm. Bladets overside har en overflate som kalles glaucous. Fargen er grålig og dekket av et voksaktig belegg, som gjør at vanndråpene perler seg når det regner. På undersiden er bladene relativt tett hårete. Bladene er delt i flere småblad, og flere av småbladene har dype fliker, så de nederste bladene kan ha over 50 bladspisser.

Paeonia tenuifolia

  • Illustrasjon 5: Paeonia tenuifolia ved Svalgangsbygningen på Gamle Hvam museum. Hos oss blomstrer den tidlig, i slutten av mai eller begynnelsen av juni. I Tromsø blomstrer den minst en måned seinere.
    1/1
    Illustrasjon 5: Paeonia tenuifolia ved Svalgangsbygningen på Gamle Hvam museum. Hos oss blomstrer den tidlig, i slutten av mai eller begynnelsen av juni. I Tromsø blomstrer den minst en måned seinere.

Dillpion eller trådpion blir denne gjerne kalt. I de norske klonarkivene finnes det flere planter som kan identifiseres som Paeonia tenuifolia. Det som er så spesielt med pioner, er at de har stor variasjon og så mange overgangsformer innenfor det botanikere regner som den rene arten. Dessuten finnes det planter som stemmer med en botanisk beskrivelse på nesten alle punkter, men ikke på absolutt alle. Tilhører den da den rene arten? Er det en naturlig krysning mellom pioner som vokser nær hverandre og blomstrer til samme tid? Er det en kultivar som er oppstått i hagekultur?

Vi har sendt bladprøver fra prosjektet vårt til Finland, der norske planter vil bli sammenlignet med finske og svenske. Kanskje kan finnene gi oss svar, kanskje ikke. DNA-analyser er ikke alltid entydige.

Dillpion Paeonia tenuifoliakan variere i høyde mellom 18 cm og 60 cm, skriver Hong de-Yuan, forfatter av Peonies of the world  (2010 og 2011). Han har undersøkt tusenvis av pioner i herbarier, i botaniske hager og på deres naturlige voksesteder, og han er nok den som kan mest om pioner i verden i dag.

Jeg fant tre planter i de norske klonarkivene som kan bestemmes til Paeonia tenuifolia, en på Hvam, en i Trondheim og en i Tromsø. Det vil si, de stemmer ikke på alle punkter med Hongs beskrivelse av arten, men alle har småblad med en bredde inntil 5 mm, som ligger innenfor Hongs definisjon på Paeonia tenuifolia,der småbladene skal være maksimum 8 mm bredde.

De tre norske plantene ligner både artsbeskrivelsen og hverandre på de fleste punkter, men alle har kronblad som er litt større enn det Hong oppgir, og de har litt færre bladspisser. Om dette betyr at det er en kultivar, eller om det kommer av at de vokser i beskyttet hagemiljø, vet jeg ikke. Alle er 50-55 cm høye og har en lett nikkende blomst med åtte kronblad.

Paeonia anomala

  • Illustrasjon 6: Paeonia cf. anomala fra Ringerike. Dette er den av Gamle Hvams pioner som kommer først i blomst.
    1/2
    Illustrasjon 6: Paeonia cf. anomala fra Ringerike. Dette er den av Gamle Hvams pioner som kommer først i blomst.
  • Illustrasjon 7: Paeonia cf. anomala fra Inderøya i Trøndelag. Her er noen av kronbladene fjernet for å vise sentrum av blomsten. Denne blomsten er både rødere og mindre enn blomstene på planten fra Ringerike. Kanskje er det uttrykk for den naturlige variasjonen innen arten, men dette må undersøkes nærmere.
    2/2
    Illustrasjon 7: Paeonia cf. anomala fra Inderøya i Trøndelag. Her er noen av kronbladene fjernet for å vise sentrum av blomsten. Denne blomsten er både rødere og mindre enn blomstene på planten fra Ringerike. Kanskje er det uttrykk for den naturlige variasjonen innen arten, men dette må undersøkes nærmere.

To av de innsamlede plantene kan være av arten Paeonia anomala. Den ene planten er samlet inn fra Ringerike, den andre er fra Inderøya i Trøndelag. De kjennetegnes ved enkle, nikkende blomster med kronblad i rødt eller rosa. Småbladene er mellom 0,8 og 3,2 cm brede, og den har lange, elegante støtteblad under blomsten.

Det er litt for tidlig å konkludere. Derfor legger jeg ut bilder med bildeteksten Paeonia  cf. anomala, der cf. kommer av det latinske confer/conferatur, som betyr å sammenligne. Innen botanikken brukes det når planter er vanskelige å identifisere. Slekten Paeonia er sikker, men om det er arten anomala, er usikkert.

Paeonia officinalis

  • Illustrasjon 8: Paeonia officinalis fra Høland.
    1/2
    Illustrasjon 8: Paeonia officinalis fra Høland.
  • Illustrasjon 9: Paeonia officinalis fra Nes på Hedemarken.
    2/2
    Illustrasjon 9: Paeonia officinalis fra Nes på Hedemarken.

Fem av de undersøkte plantene tilhører etter min vurdering komplekset rundt den gamle europeiske arten Paeonia officinalis.Artsnavnet officinalis  forteller at dette er en gammel medisinplante. Officina  var et lagerrom i de gamle klostrene der de oppbevarte medisiner og andre nødvendigheter.

Om det er stor variasjon innen de andre artene, er denne enda mer kompleks. Den vokser i naturen under svært ulike forhold i fjellene langs nordsiden av hele Middelhavet, men den har også vært dyrket i mange hundre år i kultur. Slik jeg har forstått det, kan planter tilpasse seg omgivelsene sine ved å skru gener av eller på, uten at selve DNA-et endres. Det kan være noe slikt som gjør at denne arten er så variabel, avhengig av hvor den vokser, men her er jeg på meget tynn is, så jeg lar temaet ligge.

I samlinga på Hvam har jeg to planter som begge kan være underarten Paeonia officinalis  subsp. officinalis, selv om de innbyrdes er ganske forskjellige. Den første kommer fra Høland i Akershus og stemmer med beskrivelsen av den rene arten på de fleste punkter, bortsett fra at den har noe bredere småblad: 3,5 cm i stedet for maksimum 3 cm bredde. Den andre planten kommer fra Nes på Hedemarken, og denne planten har smalere småblad, som er flatere og lysere enn på planten fra Høland. Begge har ni til ti kronblad, mens den rene arten skal ha fem til åtte. Planten fra Høland har en noe større blomst enn planten fra Hedemarken.

Hos disse to ser vi det som så ofte forekommer hos pioner, at beskrivelsene høres like ut, men med det blotte øye ser en at plantene er ganske forskjellige. Dette har til alle tider gjort identifiseringen av pioner ganske vanskelig.

Tromsøpionen

  • Illustrasjon 10: Tromsøpion – tidligere hadde den navnet Paeonia mollis, i dag plasseres den inn i komplekset Paeonia officinalis.
    1/1
    Illustrasjon 10: Tromsøpion – tidligere hadde den navnet Paeonia mollis, i dag plasseres den inn i komplekset Paeonia officinalis.

I den botaniske hagen i Tromsø vokser det flere eksemplarer av en pion som populært kalles Tromsøpion. Den er spredt fra det lokale Bjørkås gartneri, dit den ble innkjøpt i 1936 fra det nederlandske firmaet Ryus. Den har tidligere vært kalt Paeonia mollis, men Hong plasserer den inn som en variant under Paeonia officinalis.

Blomsten er stor, enkel, klart rosa og med et lysende sentrum med mange gule pollenknapper. På hver enkelt plante er det over 20 blomster, noe som er usedvanlig mange sammenlignet med de andre pionene jeg har undersøkt. Bladene er tett hårete under, og småbladene er brede og bølget.

Dette er en plante som ser ut til å trives svært godt på den nordlige halvkule. Internettsøk på Paeonia mollis  gir flere treff i Skandinavia og i Canada. Den vokser også i den botaniske hagen i Pruhonice i Tsjekkia, men de har fått planten fra Tromsø.

Paeonia mollis  ble første gang beskrevet av George Anderson i London i 1818, men den beskrivelsen stemmer ikke helt med de plantene vi finner under det samme navnet i dag. Anderson beskrev en plante som bare var vel en fot høy, altså maksimalt 30 cm, med flate blad og med en blomst som han mente ikke var særlig vakker, «of a dark dull purplish red, by no means handsome», skriver han. Men Tromsøpionen er en plante med vakre, iøynefallende blomster, så det er mye her jeg ikke får til å stemme. Dette vil bli tatt opp i en annen, større artikkel som jeg arbeider med.

En større artikkel

Jeg arbeider med en større artikkel med et mer vitenskapelig preg, der alle påstander begrunnes bedre, og der jeg oppgir referanser for alle opplysninger. Men for meg er det viktig å dele det jeg finner med museets vanlige publikum, derfor har jeg skrevet denne kortere versjonen.

Som avslutning vil jeg takke botanikerne Per Arvid Åsen i Kristiansand, Vibekke Vange og Patrick Nilsen i Trondheim og Brynhild Mørkved i Tromsø, for at de har tatt så godt imot meg og hjulpet meg til rette. Vi har alle det til felles at vi brenner for bevaring og formidling av vår felles plantearv, en interesse som jeg vet vi deler med mange av dere der ute i de tusen hager.