Norsk juleskik. Adolph Tidemand 1846. Foto: Trondheim kunstmuseum.
Etter 1814 fikk Norge sin egen grunnlov, men landet var i union med Sverige. Mange opplevde at Norge manglet en tydelig og selvstendig identitet. På 1800-tallet vokste det derfor fram en sterk interesse for det man mente var «det ekte norske».
Den tradisjonelle drakttradisjonen var mot slutten av 1800-tallet fortsatt levende i Hardanger, i motsetning til de fleste andre steder. Derfor ble denne drakten sett på som veldig norsk. Kvinner fra hele Norge tok den i bruk som nasjonaldrakt. Her er Helga Suphammer fra Skedsmo avbildet i 1879 i ”Hardangernasjonalen”. Foto: MiA
Blikket ble rettet mot bygdene. Her samlet man folkeeventyr, folkemusikk og gamle håndverkstradisjoner. Kunstnere malte bønder i tradisjonelle drakter, og folkedans ble tatt opp igjen. Klær ble et synlig uttrykk for denne nasjonsbyggingen
Hulda Garbort (1862-1934) i sin hallingdalsbunad. Hun var inspirert av gamle drakttradisjoner i Hallingdal, men fjernet alt som ikke var heilnorsk, som silkebånd og bommullsskjorter, og valgte linskjorte og ullbroderi i stedet. Foto: MiA
En viktig person i dette arbeidet var Hulda Garborg. Hun reiste rundt i landet, holdt kurs i folkedans og arbeidet aktivt for å utvikle bunader basert på gamle drakttradisjoner. For henne var bunaden ikke bare et plagg, men et uttrykk for norsk selvstendighet og
kulturell stolthet.