Paeonia sp.

Rene pionarter som finnes i naturen: 

Klosterpion – Paeonia officinalis
Denne arten er naturlig utbredt i fjellene nord for Middelhavet, i høyder mellom 500 og 2000 meter over havet. Arten har vært dyrket i hager i Europa siden oldtiden,  og den hører hjemme både blant klosterplantene og de medisinske urtene. Her i Norge brukes gjerne navnet klosterpion. 

Vi har fått planten vår fra en gårdshage i Høland, der den har vokst siden før 1930-tallet. Trolig har planten vandret fra gård til gård, og dette er ett av de stedene den har overlevd til i dag. 

Klosterpeonens enkle blomster springer ut helt i slutten av mai. Kronbladene er rosa og skinnende blanke. Bladverket er fint håret, noe som gir dem en matt grågrønn farge. Bladkanten føles glatt når en lar fingeren gli langs den, i motsetning til hos silkepionen (Paeonia lactiflora), der bladkanten kjennes som kanten av et sandpapir.

Sibirsk pion – Paeonia anomala
Jeg har ikke funnet noe entydig norsk navn på denne arten, så jeg velger å kalle den sibirsk pion, slik de gjør i Sverige. Den har sin naturlige utbredelse fra Mongolia og Gobiørkenen gjennom Sibir til Kolahalvøya. Den foretrekker fuktige voksesteder i eller ved skog, men den vokser fint her hos oss i ganske tørr jord. 

Denne pionen har jeg fått fra en hage på Ringerike, der to store eksemplerer er med på et bilde fra 1950-åra. Vi har funnet denne arten litt her og der i Sør-Norge. Den springer ut helt i slutten av mai. Blomstene er enkle med en fin rosa farge. Kronbladene ser ut som fint krøllet silkepapir, og blomstene er nikkende. Den er en lekker plante, og selv om blomstringa bare varer noen få dager, står bladverket fin hele sommeren.