Både humlene og honningbien hører til langtungebiene. Disse er de eneste som har sosiale samfunn bygget opp av dronninger og arbeidere.

De resterende 172 biene er solitære.

De fleste biene våre lever alene, altså er de solitære.

Solitære bier hekker i ulike materialer, halvparten graver ganger i sand eller jord, en fjerdedel benytter hull etter andre insekter i treverk eller bruker hule stengler. 

Hannenes oppgave er kun å pare seg med hunnene, ellers gjør hunnene resten av arbeidet for å sikre neste generasjons overlevelse.

Hekkende bier har skapt interesse hos publikum og det er observert flere arter utfor besøkssenteret:

I tillegg har vi har sett blodbier her, disse parasitterer sandbiene.

En fjerdedel av bieartene våre legger eggene sine inn i andre biers reder, – de er parasitter.

Mens redets eier er ute og sanker pollen og nektar, stikker en parasittbie innom og legger ett av sine egg der. De kan også prøve å komme seg forbi en bie som vokter redet sitt.

Eggene til parasittbien klekker og larven spiser både pollenpakken og vertslarven før den forpupper seg og overvintrer.

Vi mennesker rydder og ordner, og når vi gjør dette ute fjerner vi naturlige hekkeplasser for villbiene våre.

Gamle trær som har hull og sprekker er ypperlige hekkeplasser for mange arter, deriblant solitære bier. Når vi fjerner disse trærne har biene problemer med å finne egnede plasser å legge eggene sine.

Gravebier trenger et område med synlig sand/jord i tillegg til god tilgang på blomstene de foretrekker å hente pollen og nektar fra.

Utbygging, tråkk og graving kan føre til at hekkeplassene til gravende bier blir ødelagt. I tillegg er mange av biene kresne i matveien og henter kun pollen fra enkelte blomster.

Dette begrenser antallet steder som egner seg som hekkeplass for de ulike bieartene.

Slåtteengene våre forsvinner, og med dem også biene som er så avhengige av blomstene som vokser der. Mange av villbiene våre er helt avhengig av noen få arter villblomster.

Et eksempel er rødknappsandbie som er helt avhengig av sandholdig kulturmark til redet sitt samtidig som den kun spiser pollen av planten rødknapp.

Honningbien er en innført art, og hører dermed ikke til i norsk natur.

De er gode bestøvere, men samtidig en konkurrent til villbiene våre. I tillegg kan honningbien føre med seg smitte og parasitter til villbiene.

Hele 30% av biene våre er på norsk rødliste for arter.

Grunnen til dette er komplisert og mange faktorer spiller inn. Sprøyting med plantevernmidler og intensivering av jordbruket er noe som påvirker mange plante- og dyrearter, også bier.

Parasitter og sykdommer fra innførte arter, fragmentering av landskapet og ødeleggelse av leveområder gjør at flere arter fordrives.