Mor-ro hytta

Den lille Mor-ro-hytta som nå er plassert i hagen på Asker museum var opprinnelig et sted for hvile og rekreasjon. Under andre verdenskrig fikk den en helt annen betydning. Her fant motstandsfolk og jødiske flyktninger et skjulested, mens teologistudenten Hans Christen Mamen risikerte sitt eget liv for å hjelpe dem videre til Sverige. I alt 25 jøder kom seg over grensen med Mamens hjelp. I dag står den vesle hytta på Asker museum som et sterkt minne om mot, flukt og menneskelig solidaritet.

I denne spennende artikkelen forteller Jan Erik Røed historien om Mor-ro-hytta og Hans Christen Mamen. Artikkelen er illustrert med bilder fra familien Mamens eget fotoalbum.

«Mor-ro» er navnet på en hytte som står på Asker museum. Hytta er ikke stor, bare ca 19 kvm. og en hems. Hytta tilhørte opprinnelig familien Mamen som bodde på gården Vogellund på Vakås. Bygningene på gården lå der Holmensenteret ligger i dag. Hytta lå i skogen høyt opp fra gården, i et område som idag består av villabebyggelse. Den ble bygget av familien i 1933 og tjente bl. an. som rasteplass for folk på vei til Asker kirke. Hyttas navn Mor-ro er et ordspill; et sted man kunne trekke seg tilbake og søke ro og samtidig et sted man kunne dra til for å ha det moro. Hytta er bevart på museet på grunn av sin tilknytning til begivenheter som fant sted under annen verdenskrig. Det var særlig to anledninger til at Mor-ro hytta skulle komme til å spille en betydningsfull rolle.

Men først litt bakgrunn:

Den 30. november 1939 angrep Sovjetunionen Finland. I verdens øyne var dette angrepet en utvidelse av krigen i sentral-Europa, hvor Hitler, bare to måneder før, hadde invadert Polen. Det var ikke stort Norge kunne gjøre for å hjelpe nabolandet i øst, men et frivillig ambulanseteam reiste over i desember 1939 og et nytt team med 8 leger, 14 sykepleiere og tre sjåfører/altmuligmenn forlot Oslo 7. februar 1940 med kurs for Finland.

En av sjåførene var en 20 år gammel teologistudent som het Hans Christen Mamen. Hans Christen bestemte seg for å bli prest da han var 13 år gammel. Som teologistudent hadde han fulgt den militære utviklingen i Europa med bange anelser; Tyskland, Spania, Polen og så Finland. Han så de mulige konsekvensene av den tyske og sovjetiske aggresjonen. Han følte at han måtte gjøre noe. Han søkte om å få bli en del av ambulanseteamet som Røde kors skulle sende til Finland og, til sin overraskelse, ble han akseptert. Han hadde ingen militær erfaring men han var en frisk og sprek ung mann; han var stor og sterk, han kunne kjøre motorsykkel og han var aktiv speiderleder. Dessuten, men det skrev han ikke noe om i sin søknad, hadde to av hans forfedre vært soldater og eventyrere.

Eventyr var ikke et ord han ville bruke om sine opplevelser i Finland. Overgangen fra et fredelig liv hjemme på gården Vogellund i Asker til det mørke, iskalde og øredøvende ved fronten i Finland var brutal. Han brukte mange år på å viske ut de grusomme inntrykkene fra krigen. Hans første jobb var å skrive ned det som legene dikterte under operasjonene. Da hjalp det å kunne latin. Etterhvert fikk han assistere under selve operasjonen. «Assistere» ville si å holde pasienten stille under, i verste fall, amputasjoner. Han lærte hvordan han skulle stelle sår og sette sprøyter. Han så mange som døde av sårene sine.

Vinterkrigen i Finland var kort – 13. mars 1940 var det over. Men det var ingen jubel hos Mamens pasienter; Finland hadde mistet så mye; store landområder, 20 000 døde, tusener såret og hjemløse.

Mamen vendte tilbake til sine teologistudier i Norge. 6. april 1940 forlovet han seg med sin Ruth og tre dager senere, 9. april, invaderte tyskerne Norge. Den urett som hadde ført han til Finland truet nå hans eget liv.

Etter hjemkomsten fra krigen i Finland ble Hans Christen Mamen sterkt engasjert i motstandsarbeidet mot den tyske okkupasjonen. Etterhvert kom han i kontakt med Hjemmefronten, han hjalp til å bygge opp Milorg i Asker og fikk kjennskap til arbeidet med å smugle jøder over grensen til Sverige.

Møte med Gulosten

I oktober 1942 fikk Hans Christen en henvendelse om han kunne skaffe husrom, mat og hjelp til fire karer som nettopp hadde landet i fallskjerm i Nordmarka. Det var en gruppe fra Kompani Linge, den første som kom med fly fra England til Oslo-området. Deres oppdrag var å likvidere noen norske angivere og skaffe oversikt over norske nazister. Oppdraget var ikke planlagt sammen med norske myndigheter, hverken med regjeringen i London eller Hjemmefronten i Norge.  Hjemmefrontens ledelse var sterkt imot planene. De mente resultatet ville bli en blodig hevn fra nazistenes side med henrettelse av gisler og opprulling av motstandsarbeidet.

Men for Hans Christen var dette en gyllen sjanse til å få kontakt med motstandsfolk som kom rett fra England. Han tok imot karene og innlosjerte dem i Mor-ro hytta. Da får han vite at den eldste av karene er den kjente skapsprenger og fengselsfugl Johannes Andersen kalt «Gulosten». Etter noe dager forsvant «Gulosten» til Oslo. Han ble lenge borte og gruppen fryktet at noe kunne ha skjedd for han hadde tatt med seg sin pistol. Langt om lenge dukket han opp igjen i nattemørket med siste buss fra Oslo. I mørket fant han ikke fram til hytta og vekket beboerne på Vogellund. Etter denne uheldige episoden som kunne ført til at de ble avslørt, ble Gulosten sendt tilbake til England og resten av gruppa flyttet til en annen hytte i marka hvor de drev våpeninstruksjon for hjemmefront-karer.  En uke senere kom de første jødene.

Flyktningene

Høsten 1941 begynner tysk og norsk politi systematisk registrering og overvåking av jøder i Norge. 26. oktober 1942 gikk politiminister Jonas Lie, etter tysk befaling, til aksjon mot jødene i Norge og ga ordre om at alle mannlige jøder over 15 år skulle arresteres. Mange ble advart og kom seg i dekning og senere til Sverige hvor de kunne føle seg sikre. Hans Christen Mamen visste om en fluktrute til Sverige og en dag fikk han en overraskelse:

Etter en forelesning ved Menighetsfakultetet gir professor Ole Hallesby tegn til at at han skal følge med inn på lærerværelset. «Hva i all verden kunne hensikten være? Dette var rett og slett spennende. Og det skulle vise seg å være mer spennende enn enn jeg på forhånd kunne ha tenkt meg», skriver Mamen.

Hallesby gikk rett på sak: «Kan du bringe et jødisk ektepar over til Sverige?». Svaret JA kom uten nøling.  Mamen visste om en fluktrute, men det var alltid ventetid. Det måtte gis klarsignal fra steder underveis før reisen kunne begynne. Ekteparet måtte først bli med hjem til Mamen på gården Vogellund i Asker.

Etterhvert fikk Mamen kontakt med flere jødiske familier. De fleste var kommet til Norge på Nansen-pass før den tyske invasjonen og snakket ikke norsk. Alle de jødiske flyktningene hadde hatt vonde opplevelser før de la ut på reisen til grensesonen og riksgrensen mellom Sverige og Norge. For jødene i Norge var dette en grense mellom liv og død. Mange ganger måtte gruppene vente til veien var klar, ofte i hytter og skjul som lå bortgjemt i skogen. Mor-ro hytta var en slik hytte, den lå i et bratt lende og var omgitt av tett skog, et velegnet skjulested.

I alt 25 jøder kom velberget over til Sverige med Hans Christen Mamens hjelp. De reiste i grupper på tre-fire av gangen, transporten gikk med tog eller buss til Mysen, så med lastebil og robåt over Rødenessjøen. Det siste stykket måtte de gå. Av og til holdt det på å gå galt. Det var den lett synlige J i identitetskortet som var årsak til det. Før avreisen til Sverige ble jødene samlet i Mor-ro hytta. Gerhard Winterfeldt het en mann som var blitt igjen alene i hytta mens foreldrene og søsteren hans hadde reist i forveien til Sverige. Mens han ventet på å dra med neste gruppe, kom det en dag en mann inn i hytta. Han var lensmannsbetjent og ville se Gerhards identitetspapirer!  Gerhard tenkte at nå var slaget tapt; hans levedager ville ikke bli så mange. Men da lensmannsbetjenten så kortet og den store bokstaven J sa han at det var en misforståelse, han var bare på jakt etter hyttetyver. En uke senere var også Gerhard velberget i Sverige.

En flukt til Sverige hadde mange etapper. I Oslo fantes det «dekkleiligheter», det kunne være behov for overnattingssteder og «matstasjoner». Et nytt ord som oppsto var «grenselos». Nær grensen var det ofte flere etapper som trengte lokale guider eller «loser». Turen over til Sverige var risikofylt. Tyskerne patruljerte grensen og alle som bodde ved grensen måtte ha «grenseboerbevis». En gang da Mamen skulle lose ti flyktninger over Rødnessjøen begynte et av barna å gråte. «Få det barnet til å tie stille om vi så må drepe det», sa en mann, «vi kan risikere å bli oppdaget». Guiden sluttet å ro og svarte: «Hvis du synker så dypt ror jeg tilbake og du kan finne veien selv». En annen mor hadde med sin sønn på fire år. Gutten måtte Mamen bære i ryggsekk gjennom skogen og opp til grensen. Av og til gråt han og ropte på mamma. «Da måtte jeg be ham være stille, så han ikke vekket fuglene!»

Når Mamen kom til å bli grenselos for 25 jøder høsten 1942 var ikke det en oppgave han hadde valgt eller oppsøkt. Det var en utfordring han var glad for å ha fått.

Hans Christen Mamen må selv flykte       

Det var ikke til å unngå at Mamens omfattende virke som grenselos vakte politiets oppmerksomhet. Det var grenser for hvor lenge han kunne holde på. Det fikk han snart merke.

Den 9. desember 1942 banket to menn fra Statspolitiet på døra hjemme på Vogellund og ville snakke med Hans Christen. Men han var på forelesning på Menighetsfakultetet. Da politimennene hadde forlatt gården ringte fru Mamen til Menighetsfakultetet og fikk gitt beskjed til Hans Christen: «Du må øyeblikkelig gå i dekning». To dager senere fikk hun brev om at han skulle melde seg for politiet.

Hans Christen tok ingen sjanser; hva skulle han gjøre og hva med forloveden Ruth? Sammen med henne fulgte han sin egen fluktrute med toget til Mysen og videre over Rødnessjøen og til fots gjennom skogen. Uheldigvis hadde det kommet snø og sporene i snøen ville røpe hva som foregikk. I stedet for å gå kjørte de på en skogsbilvei for vedtransport som gikk nesten til grensen. Vel over grensen gikk turen til Arvika hvor Hans Christian og Ruth giftet seg 24. januar 1943. I 1944  ble han vervet som kurer for de norske myndighetene i Stockholm og fortsatte å reise fram og tilbake over grensen til freden kom.       

Hytta tas vare på

Mor-ro hytta er et kulturminne fra en dramatisk periode i vårt land. Den sto ubrukt og forfalt i en villahage i mange år. I 2015 mente Asker og Bærum historielag at den var så skadet at det var lite trolig at den kunne bevares. I dag er hytta gjenreist på Asker museum.

Asker 9. juni 2026

Jan Erik Røed