Mjødurt

Botanisk navn: Filipendula ulmaria

Andre norske navn: 

• Staudespirea. Kilde: Knut Langeland ‘Stauder i norske hager’.
• Sumpmjødurt. Kilde: Landbruksforlaget ‘Staudeboka med plantebeskrivelser’.
• Brudeurt. Kilde: Reidar Gjørven og Astrid Skår ‘Veikantflora’.
• Mjort, mjørt, maigras, jonsokblom, slåtteblom, ljågras. Kilde: Pål Hermansen ‘Vakre vekster i skog og eng’.

Plassering: 

• Øst for løvefontenen.​
• Syd for pumpehuset langs gjerdet mot Otto Valstadvei.
• Spredt rundt andedammen ved hønsehuset.
• I nytteveksthagen.

Beskrivelse: Veldig hardfør staude, høyde 100 – 150 cm, som er viltvoksende i Norge. Gammel kulturplante. Mange små gulhvite og sterkt duftende blomster (5 kronblad) i store, luftige, grenete klaser i toppen av en opprett rødlig, kraftig stengel. Sagtakkete, flikete blader med hvithåret underside med tydelige bladnerver. Gnir man bladene hardt, så vil de lukte like sterkt av vanilje som blomstene gjør. Rikt forgrenet rotsystem – kan danne tette og store bestander. Trives i sol/halvskygge i næringsrik moldjord med jevn fuktighet. I for tørr jord er planten utsatt for meldugg. Formering gjøres best ved deling, vår eller høst. Man kan så frø i kaldbenk om høsten, da blomstrer planten etter 3 år.

Blomstringstid: juni - august

Skjøtsel: I nytteveksthagen og ved løvefontenen: Klippe ned vissen blomsterstand, luke rundt/innimellom plantene.

Bruksområde:

• Pryd: Naturhage, forvilling, fuktig eng, ved vannanlegg, rabatter, solitærplante. Til snitt (kortvarig).​
• Nytte: Tidligere, på høytidsdager, strødde man blomster og blader av mjødurten på gulvene for å få godlukt i huset; tilsvarende resultat ved bruk av planten til skuring av trekar. Videre brukt som smakstilsetning i vikingenes mjød, og i vår tid brukt i forbindelse med ølbrygging, vinlegging og fremstilling av brennevin.
• Medisin: Tidligere (i folkemedisinen) ble alle deler av planten brukt: Te av blomstene som smertestillende og febernedsettende; te av bladene mot diaré og engelsksyken. Rotavkok ble utvortes brukt til sårvask, byller, akne og fotsopp. Utpå 1800-tallet ble plantens salisylsyre oppdaget. Planten er brukt i homøopatien mot revmatisme, urinsyregikt og ødem. I moderne medisin ble aspirin fremstilt av planten.

Historikk: fra Tillas tid.