- 1/1
Foto: Anne Grete Christophersen
Botanisk navn: Iris sibirica
Plassering: Edens hage, vestkorallbed. Andedammen.
Beskrivelse: Sibiriris er hjemmehørende i Europa og Vest-Asia, og den var trolig vanlig som hageplante her tidlig på 1900-tallet. Dette er en svært hardfør og kraftig voksende staude som danner store tuer, høyde 80-100 cm. I toppen av en opprett, stiv og hul stengel sitter 7 cm brede blålilla blomster, ofte 2-5 stk., hver med 6 kronblad. De tre ytre kronbladene er nedoverbøyde og har en gul stripe i svelget, og er uten skjegg - i motsetning til hageiris. De tre indre kronbladene er opprette, og litt mindre. Blomstene hever seg godt over bladverket. De karakteristiske blågrønne bladene er smale, lange og mykt overhengende.
Planten har knipperot, dvs. mange like tykke røtter i et knippe (i motsetning til pelerot som løvetannen har). Røttene kan bli godt sammenfiltret og være litt vanskelig å dele.
Formering ved deling etter blomstring, også med frø. I handelen finnes nå en mengde ulike kultivarer med forskjellige farger, blant annet rosa, burgunder, gule, lys- og mørklilla og hvite.
Planten er lett giftig og saften kan virke hudirriterende.
Blomstringstid: Mai - juni
Skjøtsel: Trives best i sol og jevnt fuktig, veldrenert jord, men planten klarer seg også fint i alminnelig hagejord. På våren fjernes visne blader når nye skudd skyter, og man gjødsler eller gir god kompost. Etter blomstring kan blomsterstengel kuttes ned. Sibiriris kan ha godt av å bli delt ca. hvert 5. år, gjøres etter blomstring. La visne blader ligge som et dekke gjennom vinteren.
Bruksområde:
- Pryd: Rabatter, solitærplante, ved vannanlegg, sump- og våtjordsstaude og til forvilling. Til snitt, har dekorative frøkapsler.
Historikk: Fra Tillas tid.