Flora og fauna

Fugleliv
En kjent og kjær trubadur erklærte at han hatet måker. Hva ville en dag ved fjorden vært uten lyden av måker? Ikke noe særlig. Den varierte naturen langs Oslofjorden gjør at vi finner et stort mangfold av fuglearter  her – og for bare få år siden opplevde vi at havørnen var på plass igjen, etter å ha vært utryddet i området i mer enn hundre år. Fiskeørn og flere andre rovfugler holder også til langs fjorden. Også andre sjøfugler har de siste årene “flyttet inn” i Oslofjordområdet, fugler som ikke er sett her tidligere. Lomvi og skarv er to av disse. På femtitallet var man bekymret over hvor lite fugl det var i indre Oslofjord, og en utstrakt jaktvirksomhet ble stanset da flere fuglearter ble fredet. Nå har bestandene av måker, terner og andre kystfugler tatt seg opp igjen, sammen med en rekke arter av ender, svaner og gjess. Mange øyer og holmer i Oslofjorden er fredet i hekketiden. 

Dyreliv
Dyrelivet i og ved fjorden er svært rikt. Langs land lever bjørn, ulv, gaupe og rev, mår, oter og bever, hare, elg, og rådyr, og de siste åra har hjortebestanden på Vestlandet blitt så stor at den også har spredd seg til landet langs Oslofjorden. Sagt på annen måte; det er bare jerv, reinsdyr og moskus av de større villdyrene i Norge som ikke finnes langs Oslofjorden.

Under vann finner vi et mangfold av krepsdyr, fisk og sjøpattedyr – såvel “gamle” innfødte arter som nye, og kanskje ikke fullt så populære. Bestanden av sel i Oslofjorden har økt jevnt og trutt de siste tiåra, noe sportsfiskere ikke er særlig glade for – det er blitt flere om ressursene. År om annet rapporteres det også om hvalross i fjorden. På 1990-tallet var det frykt for at utsatt canadisk hummer skulle utrydde vår lokale hummer, men det har vist seg at dette ikke var noen fare.

Tang og tare
Alger er planter som har fotosyntese som alle andre grønne planter, formerer seg ved sporer og nesten alltid lever i eller ved vann. Vi skal omtale de større artene som lever i saltvann og kalles tang og tare, og som danner en karakteristisk og meget viktig vegetasjonssone langs hele kysten. De finnes fra fjæresonen og ned til om lag 30 meters dyp. Lenger nede er det for mørkt. Selv om tang og tare vokser tett langs hele kysten, står de for bare fem prosent av havets planteproduksjon. Rent produksjonsmessig spiller de en beskjeden rolle sammenlignet med de frittflytende mikroskopiske algene som står for resten. Men tang- og tareartene utgjør et svært viktig element i kystens økosystem, og de har mange unike tilpasninger til fjæresonens skiftende miljø. Vi deler tang og tare inn etter farge: grønnalger, rødalger og brunalger.

Voksested
De fastsittende tang- og tareartene kalles gjerne benthosalger. Festet kan være til fjell eller stein, andre alger eller dyr. Tang og tare har ikke røtter i vanlig forstand, men forskjellige plate- eller stilkformede organer som holder dem godt festet til underlaget. Kraftig brenning kan likevel slå dem løs, noe som er lett å se på strender og i bukter etter en sterk vinter-storm. All næring tas direkte opp fra vannet, så festet er utelukkende for å holde planten på plass. 

Sand og rullestein, som stadig er i bevegelse, er selvsagt ikke noe godt underlag for algevekst. På slike steder blir kimplantene raskt skrubbet eller slipt vekk. Her finner vi ikke alger før ute på dypt vann, hvor bølgegangen har liten betydning. Harde bergarter med stor stabilitet er gode voksesteder. Det samme gjelder oppsprukket fjell eller store steiner, hvor unge kimplanter lett kan finne feste og skjul for beitende snegler.

Alger som gror på andre alger, har et problem, for de fleste tang- og tarearter har en relativt glatt og bøyelig overflate, hvor det er vanskelig å finne feste. Det er derfor først og fremst på lite bevegelige deler, som for eksempel stilken hos de store tareartene, at vi finner andre arter, for eksempel små rødalger. Noen få alger foretlekker bare én vert, mens andre er mindre kresne.

I stille bukter, små tidevannsdammer og på mudderbunn er det få arter som er fastsittende. Ofte driver plantene løst omkring i vanner som uregelmessige matter eller klaser i overflaten, hvor lyset er sterkt. Stort sett har de fleste alger spesialisert seg ved at de foretrekker en bestemt type underlag. De som vokser på stein, liker seg ikke på mudder mens de som vokser på skjell, holder seg gjerne på slike steder.

Lyset som energikilde
Fotosyntesen krever sollys. Jo høyere plantene vokser i fjæra, jo bedre er lysforholdene, men jo større er også faren for tørke og frost. Nedover i dypet svinner lyset fort. I Norge ligger livsgrensen for alger på 30-50 meter i rent vann ute ved kysten, men på bare åtte-ti meter i grumsete fjordstrøk, for eksempel i Indre Oslofjord.

Algene vokser vanligvis i tydelige soner. Øverst finner vi grønnalger, deretter brunalger og dypest dominerer rødalger. Men det finnes viktige unntak. Mange rødalger klarer seg i relativt mørke og vil derfor erobre de dypeste sonene, hvor brun- og grønnalger ikke greier å leve. At det er unntak, ser man rydelig i fjæra, hvor det forekommer enkelte rødalger mellom de grønne og brune algene.

Livslengde
De fleste av våre tang- og tarearter er flerårige, og må tilpasse seg sterkt variable miljøforhold. I Nord-Norge og på Svalbard er effektiv fotosyntese bare mulig i tre-fire måneder i året. Resten av året er sola borte eller står så skrått over horisonten at den har liten eller ingen effekt. Store deler av polhavet blir dessuten islagt om vinteren, hvilket er en ytterligere påkjenning. Det er ikke alltid like lett å fastslå alderen på tang og tare, men grisetangen utvikler en ny blære hvert år og blir lengre og lengre. I Finnmark har en funnet grisetang som var 42 år og målte over to meter. Det hender også at algene skyter nye skudd fra festepunktet, slik at de står på samme sted gjennom århundrer.

Temperatur
Temperaturen i havet langs norskekysten varierer langt mindre enn på land. Forskjellen mellom høyeste og laveste temperatur i havet er enkelte steder i Nord-Norge bare ti grader, hvilket er lite sammenlignet med enkelte områder på land, hvor forskjellen kan være på 50-60 grader. Årsaken til de små forskjellene i havet er Golfstrømmens evige tilførsel av jevnt temperert vann, og fordi vannvolumet gjør at havet varmes opp og avkjøles sakte. Temperaturen lokalt spiller ingen rolle for utbredelsen av alger, men over større avstander blir det variasjoner. Det er derfor ganske stor forskjell mellom algefloraen på Sørlandskysten og på Varangerhalvøya eller Svalbard. Selv om flere av våre alger finnes langs hele kysten fra Iddelorden ved Halden til den russiske grensen i nord, er det mange eksempler på at temperaturen virker begrensende på utbredelsen.

Cirka en fjerdedel av våre rødalger er varrmvannsarter og lever ikke lenger nord enn Lofoten. Mange brunalger, derimot, er kaldtvannsarter og tåler ikke for høy sommertemperatur. Butare, for eksempel, slutter å vokse når sommertemperaturen går over 15-16 grader. Den har sin østgrense ved Mandal og vokser heller ikke særlig langt inn i Vestlandsfjordene, noe som også kan skyldes for lite strøm i vannet og for stor tilførsel av ferskvann. Rødalgen draugskjegg er et eksempel på en ekte kaldtvannsart. Den er ikke funnet sør for Trondheimsfjorden og krever en sjøtemperatur på mellom seks og ti grader for å vokse og formere seg.

Saltholdighet
Saltholdigheten veksler ganske sterkt fra de indre lordstrøkene til de ytterste skjærene. Tang- og tarearters toleranse for endringer i saltinnholdet varierer. Noen få arter, som for eksempel tarmgrønske, kan vokse i brakkvann så vel som i rent sjøvann ute ved kysten. Dette gjelder også flere andre grønnalgearter, som det ofte er en sterk overvekt av i brakk-vann. 

De fleste artene er mer følsomme for endringer i saltholdigheten. Mange brun- og rødalger finnes derfor ikke innover i fjordstrøkene, hvor det etter snøsmeltningen om våren kan ligge et tykt lag av brakkvann i overflaten. I enkelte fjordstrøk er det utviklet egne økotyper som tåler mindre salt enn tilsvarende typer ute ved kysten. Dette gjelder blant andre blæretang. 

I mange fjære¬dammer er det helt spesielle forhold, for her blir vannet bare fornyet ved høyvann. På varme sommerdager kan derfor fordampningen være sterk og saltholdigheten stige til over 40 promille. Neste dag kan kraftig regn gjøre vannet nesten ferskt. I slike dammer er det egne algesamfunn som er sammensatt av arter som tåler sterke miljøvariasjoner.

Bølger
Gjennom året er tang og tare utsatt for sterkt varierende bølgegang, noe som spiller en stor rolle for deres levevis, og dermed også for utbredelsen, både regionalt og lokalt. Går vi fra stille, skjermede bukter og strender og utover til de ytterste skjær, forandrer artssammensetningen seg fra tynne, skjøre arter som ikke tåler særlig bølgegang, til store arter som tåler kraftige brenninger. På de mest eksponerte skjærene og steinene i tidevannssonen er mange arter puteformede og tette, slik at de ikke rives løs selv når brenningen er på det kraftigste.

Under lavvannslinjen finner vi de store tareartene. De er alle bøyelige og myke, noe som er en fordel i de kraftige strømmene og virvlene som oppstår når bølger eller dønninger knuses mot land. De har kraftige blader og et sterkt feste, men til gjengjeld tilføres de stadig nytt friskt vann.

Tidevannet
To ganger i døgnet går tidevannet inn og ut. Dette er en viktig faktor for de forskjellige arte-nes etablering og livsvilkår. Alger som vokser øverst i fjæresonen, må tåle å bli tørrlagt eller å fryse to ganger i døgnet, men til gjengjeld er det liten konkurranse om lyset her, og algene er mindre utsatt for beiting av marine organismer. De som vokser lenger nede, er mindre utsatt for luft og frost, men opplever sterkere konkurranse fra andre arter, og må hele tiden tåle beitetrykk fra forskjellige dyr. 

Tidevannet varierer sterkt langs norskekysten. I Oslofjorden er forskjellen mellom middelverdien for høy- og lavvann cirka 40 cm, men avtar til nesten ingen forskjell omkring Egersund. Nordover øker forskjellen til nesten fire meter lokalt i Lofoten, men synker videre nord- og østover. Dette betyr at bredden på tidevannssonen varierer sterkt fra svært liten ved Egersund til flere hundre meter på langgrunne steder i Lofoten og Vesterålen.

I tillegg til variasjonen gjennom døgnet, er det gjennom måneden regelmessig sterkere tidevannsutslag som springflo og nippflo. I tillegg kan tidevannet svekkes eller forsterkes av vindforhold og trykkvariasjoner. Under gitte sammentreff kan disse faktorene skape ekstreme variasjoner som kan føre til store skader. For algene er disse sterke utslagene for kortvarige til å gjøre noen særlig skade.

Lyset regulerer livet
Lystilgangen varierer sterkt langs kysten vår, særlig i Nord-Norge. Mange tang- og tarearter har tilpasset sin vekststrategi til lyset. For de ettårige artene vil vekslingen mellom kjønnet og vegetativ formering være styrt av årstidsvekslingen. De fleste vokser mest om sommeren, mens de overlever vinteren i forskjellige former for hvilestadier.

Hos de flerårige tareartene er livssyklusen helt annerledes. Her skjer det en kraftig fotosyntese gjennom hele sommeren med opplagring av laminaran – et stoff som ligner litt på stivelse. Om vinteren utvikler de et nytt blad. Når våren kommer, er det nye bladet fullt utviklet, slik at det raskt kan utnytte det stadig sterkere lyset til optimal fotosyntese.

Noen alger har samme livsstrategi som løvtrærne på våre breddegrader, ved at fotosynteseapparatet brytes ned. Dette gjelder for eksempel rødalgen fagerving, som er ganske vanlig langs kysten. Utover sensommeren forsvinner de fine delene av bladplaten, og utpå høsten står bare den flerårige midtribben tilbake.

Sonering
Ut fra miljøfaktorene som er nevnt ovenfor, fordeler tang- og tareartene seg i soner etter sin tilpasningsdyktighet, fra øverst i fjæra til den kritiske sonen i dypet, hvor respirasjon og fotosyntese akkurat holder hverandre i likevekt. Noen arter har sterkere konkurranseevne enn andre. De blir derfor vanlige og framtredende, mens andre blir enten sjeldne eller lever skjult under de større artene. Vi skal kort omtale de enkelte sonene og fordeler og ulemper ved hver av dem. Stranden kan deles inn i tre soner. Øverst ligger sprøytesonen (supralittoralsonen: supra = over, littoralis  = fjære), i midten fjæresonen (littoralsonen) og nederst sjøsonen (sublitteralsonen: sub = under). 

Sprøytesonen
Sprøytesonen ligger over den gjennomsnittlige høyvannslinjen og er ofte utsatt for rokk, fint skum eller sjøvannssprut ved sterk pålandsvind og høye bøIger. Artene som lever her, tåler slike kortvarige belastninger. Miljøet for øvrig er tørt og har lite næring. Mange av de nødvendige mineralene tilføres nettopp gjennom sjøvannsspruten innover land.

Den øvre grensen er gjerne der det vokser lav, for eksempel messinglav som trives like over sprutsonen. Nedre grense er der rurbeltet begynner, og det tilsvarer vanligvis den gjennomsnittlige høyvannslinjen. Særlig vanlig i denne sonen er den sorte laven, marbek, oftest i blanding med sleipe blågrønne alger, som er årsak til mange fall i fjæra. Nedenfor dette glatte laget, som mange bare oppfatter som mørk stein, befinner sauetangen seg. Den tåler både tørke og frost i lange tider ved lavvann. Arten er så tilpasset denne livsnisjen at den går i oppløsning hvis den blir stående permanent under vann. Navnet har den fått fordi sauene gjerne beiter den ved lavvann, for saltets skyld.

Fjæresonen
Dette er beltet mellom gjennomsnittlig høy- og lavvann. På loddrette bergsider tilsvarer det tidevannsforskjellen, men på langgrunne områder kan sonen være flere hundre meter bred, for eksempel i Lofoten og Vesterålen, hvor det er store tidevannsforskjeller.

Den øvre grensen går ved rurbeltet, fordi ruren er er av de få krepsdyrene som tåler de skiftende forholdene i overgangen mellom vann og luft. Under ruren trives brunalgene. Alle brunalgene tåler tørrlegging i kortere eller lengre perioder. Soneringen er i stor grad et resultat av forskjeller i algenes toleranse for tørke om sommeren og frost om vinteren.

Sjøsonen
Under lavvannssonen finner vi arter som er følsomme for tørke og som bare eksponeres når det er lavvann. Sagtangen vokser øverst i denne sonen langs hele kysten. Men hvis eksponeringen blir for sterk, mister den taket og blir erstattet av andre og sterkere arter. Dypere ned holder de store tareartene til. De kan bli flere meter lange og danner store “skoger”. Disse artene er en verdifull ressurs og urnyttes kommersielt ved at det utvinnes alginater, som brukes blant annet i næringsmiddelindustrien. Tareskogen er også et viktig økosystem for dyr og fisker, som finner gode oppvekstvilkår og godt skjul her.

De store tareartene er avhengige av sterk strøm omkring bladene. Stillestående vann vil raskt føre til underskudd både på næringsstoffer og CO2. Artene kan derfor ikke overleve på skjermede og rolige steder. Stortare, for eksempel, finnes ikke i Indre Oslofjord eller innerst i de store Vest¬landsfjordene. Fingertare og sukkertare har derimot større toleranse og videre utbredelse. Artene i tareskogen har utviklet et kompromiss mellom store blader, som gir høy produksjon, men krever god tilgang på friskt vann, noe som igjen krever god eksponering med sterk strøm og brenning. Bladene er derfor svært glatte med liten vannfriksjon, de er bøyelige og følger lett vannets bevegelser. Stilken er sterk og holder planten godt festet til underlaget.

Konkurranse
Soneringen har først og fremst vært forklart som er spørsmål om algenes evne til å tåle tørke og frost, men dette er ikke hele historien. Konsentrasjonen av CO2 i luft er langt lavere enn i vann. Derfor endrer fotosyntesen seg sterkt når algen blir tørrlagt ved synkende tidevann. Da skjer det en svak fotosyntese med CO2 fra luften, inntil det blir vannproblemer i cellene på grunn av fordampning fra overflaten. Algene har ingen form for bark eller beskyttelse mot vanntap - en helt unødvendig egenskap for organismer som stort sett lever i vann. Algenes plass i fjæra er også et resultat av hvor fort de kommer i gang igjen med fotosyntesen etter en tørkeperiode. Grisetang og blæretang er tregere enn spiraltang, og de vokser derfor senere på grunn av tørketapet som skyldes det varierende tidevannet.

Andre viktige konkurransefaktorer er lysbehov, plass på underlaget, og evne til å motstå beiting av kråkeboller og snegler. Kaurtangen kan vokse et godt stykke under høyvannsmerket hvis sjansen byr seg. Det tar imidlertid ikke lang tid før den blir skygget ut i denne livsnisjen av blæretangen, som vokser hurtigere. En art som grisetang har sterk konkurransekraft fordi den er motstandsdyktig mot sneglebeiting, og fordi den kan bli opptil 20-30 år gammel. Det betyr at den i mange år kan stå i skyggen av større individer av andre arter. Når de forsvinner, får grisetangen lys og luft, slik at den blir den største i miljøet.

Artenes toleranse er vanligvis langt større enn det soneringen tilsier. Soneringen er derfor ikke statisk. Den kan endre seg ved for eksempel isskuring eller sterk beiting, og det kan føre til at en eller flere arter fjernes fra fjæresonen. Hurtigvoksende grønnalger og blåskjell kan raskt innta den nye, åpne livsnisjen, og det kan ta lang tid før den opprinnelige soneringen igjen er etablert.

I tillegg til de mest vanlige tangartene som er nevnt ovenfor og vist på tegningen, er det en rekke mindre følgearter som lever sammen med de dominerende artene i hver sone. Det er en parallell til en vanlig skog på land, hvor det er flere sjikt i vegetasjonen. Artene i hvert lavere sjikt er tilpasset et miljø i skyggen av de høyere artene.

Beiting
Som alle andre planter blir algene spist og beitet av en lang rekke dyr. Det er først og fremst kimplantene som er utsatt. Snegler og kråkeboller er svært effektive beitedyr og fjerner alt som er smått og grønt. Kråkeboller, eller sjøpinnsvin som de også kalles, er en alvorlig trussel mot utvokste tang- og tareplanter. Beitingen kan være så sterk at tareskogen kan bli helt borte. I Nord-Norge er kråkebollebestanden for tiden så høy at tareskogen flere steder er nesten utryddet. Slike forstyrrelser er alvorlige, ikke bare fordi tareskogen gir ly og næring til en rekke mindre dyr og alger, men også fordi den er et viktig oppvekstområde for mange kommersielle fiskeslag, for eksempel sei og kysttorsk. Årsaken til den unormalt høye bestanden av kråkeboller er at det har skjedd et overfiske av steinbit i de senere år, slik at kråkebollene har mistet sin viktigste fiende.

Oppløsning og nedbeiting
Som andre organismer dør også tang og tare til slutt. De kan bli svekket, miste festet eller bukke under i konkurransen med friske individer. Enkelte individer i fjæresonen kan etter hvert bli så tett besatt med dyr og andre alger at de dør på grunn av næringsmangel, fordi alt lyset blir borte. De store tareartene kaster av seg det gamle bladet når det nye vokser ut om våren. Sammen med løsnede planter synker bladene enten til bunns på steder uten strøm, eller de blir kastet på land og danner tangvoller. Nede på bunnen begynner ned-brytende krefter sitt arbeid, særlig bakterier og mindre dyr. Disse blir igjen omsatt i de neste leddene av næringskjeden. På denne måten blir mesteparten av produksjonen i tang- og tarebeltet videreført i økosystemet.

Formering
Formeringen hos algene er litt mer komplisert enn hos andre planter. På de stillestående algene i fjæra danner det seg først et sporehus, gjerne i enden av bladflikene. Inne i sporehuset utvikler det seg bevegelige svermesporer som svømmer ut i vannet og smelter sammen en og en, og etter hvert oppstår en mikroskopisk alge som kalles et prothallium. På prothalliet dannes det så eggceller i egne organer og bevegelige sædceller som be-frukter eggcellene, og så vokser det opp en plante av den typen vi ser i fjæra, mens prothalliet dør. 

Fra aske til tannkrem
Hvilken økonomisk nytte har vi så av algene? En ting er at tang- og tareskogen er viktige oppvekstområder for små dyr og fisk som her finner mat og beskyttelse for fiender. Etter hvert som de vokser opp, forlater de tareskogen og blir en del av de fiskebestandene som vi utnytter langs kysten. På langgrunne steder demper tareskogen bølgene, slik at strendene blir bedre beskyttet mot utvasking enn de ellers ville være. På Jæren, hvor det drives taretråling i stor stil, er slik utvasking blitt et problem. Derfor er det nå innført begrensninger for å beskytte de flotte strendene.

Fra de tidligste tider har kystbefolkningen brukt tang og tare som gjødsel. Ilandskylt tang ble samlet og lagt flatt på land for at regn og snø skulle vaske vekk mesteparten av saltet. Deretter ble tangen strødd der det skulle gjødsles. Omkring 1700 begynte glassverkene å bruke aske i glassproduksjonen. Tang- og tareaske var særlig ettertraktet. Det oppsto snart en liten industri på Vestlandet og i Trøndelag for produksjon av tangaske. I 1800 ble det eksportert over 1000 tonn av dette produktet bare fra Kristiansund. Senere, da det ble utviklet metoder for å skille ut saltene i asken, ble det påvist jod. Tang kan inneholde opptil 75 % av dette grunnstoffet, og det gjorde tang- og tareasken enda mer verdifull. På et tidspunkt var det hele ni jodfabrikker i drift i Norge. I dag blir jod hentet direkte ut av salt-vannet, og ingen brenner tang og tare lenger.

Omkring 1900 begynte man å interessere seg for tang og tare som råstoff i norsk alginatproduksjon. Den fikk en trang fødsel med konkurser og vanskelige avsetningsforhold. Først i 1930-årene skjøt utviklingen fart, etter at man for det meste hadde produsert tangmel som tilleggsfôr. Etter annen verdenskrig ble det utviklet metoder for å produsere rene alginater. Siden 1960-årene har veksten vært stor med etablering av nye anlegg eller oppkjøp av søsterfabrikker i mange land. Alginater kan anvendes til mye, blant annet til trykk på tekstiler. Det er imidlertid i den farmasøytiske industrien og næringsmiddelindustrien at alginater og beslektede produkter blir mest brukt. Eksempler på produkter med alginater er piller, salver, kremer, tannpasta, iskrem, bakverk, syltetøy og geleer.

Tidligere ble tang og tare skåret for hånd, mens de i dag høstes av taretrålere. Taretråling har vært og er omstridt, fordi den er nokså grov og ødelegger store oppvektsområder for småfisk og andre viktige organismer. Deler av kysten er derfor fredet for taretråling. I alt tas det opp omkring 160 000 tonn tang og tare hvert år i Norge. Det er omkring fire prosent av en beregnet tilvekst på omkring fire millioner tonn, og det burde derfor være muligheter for å finne et velegnet kompromiss mellom produksjon og fredning.

Grønnalger

Måsegrønske
Mange har glidd på sleipe fjæresteiner og dermed fått et ubehagelig møte med måsegrønsken. Det norske navnet har den fått fordi den er så vanlig på skjær, holmer og steiner der måkene sitter. Den vokser så langt opp på land at den nesten er en landplante. Den blir bare fuktet når litt større bølger slår mot land eller det regner Den enkelte planten er knapt én cm høy, men bestandene kan være så tette at det nærmest ser ut som en liten plen.

Havsalat
Havsalat har form som et grønt, tynt, uregelmessig flak, og er kanskje den vanligste grønnalgen langs kysten. Den tåler lite uttørking og vokser fra lavvannsnivået og ned til 12-15 meter. Vanligvis vokser den på fjell, store steiner eller på andre alger, men den kan også vokse i lune viker og bukter eller ligge løst på bunnen. Algen er ganske velsmakende og brukes derfor mye som salat, særlig i Japan og Kina, hvor den dyrkes i store mengder. Havsalat forekommer langs hele kysten fra nord til sør.

Vanlig tarmgrønske
Tarmgrønsken vokser vanligvis i tette klynger, men enkeltplantene er ugrenede, tynne og bølgede bånd, opptil 30 cm lange og to-tre cm brede. Den er vanlig langs hele kysten på fjell og stein, men er lettest å se i fjæredammer, hvor den kan være nesten enerådende. Det latinske navnet er Enteromorpha intestinalis. Intestinalis betyr tarmlignende og hen-spiller på utseendet, og er utgangspunktet for det norske navnet.

Vanlig grønndusk
Dette er en tett, mørkegrønn, grenet plante som har litt stiv struktur. Den kan bli opptil ti cm høy og bred. Fordi den tåler noe skygge, er den vanlig som undervegetasjon under tangarter som sagtang og spiraltang. Arten tåler brakkvann, og kan derfor vokse langt inne i fjordene og i halvsalte sjøområder som Østersjøen. Den er flerårig og finnes langs hele kysten vår.

Pollpryd
Dette er den største og kanskje mest karakteristiske grønnalgen i Norge. Den er vanligvis 10-20 cm lang, men kan i enkelte tilfeller bli over 50 cm lang. Grenene er myke og svampaktige og kan bli nesten én cm i diameter. Overflaten er liksom fint lodden på grunn av noen fine utstikkende små celler. Pollpryd stiller få krav til voksestedet og forekommer på to-fem meters dyp. Den er vanlig nord til Trondheimsfjorden 

Rødalger

Fjæreblod
En tenker i første omgang kanskje ikke på en rødalge når en ser fjæreblod, for den mangler vanlige blad og ligger trykt til underlaget som et tykt, rødt malingslag. Arten er imidlertid ytterst vanlig og forekommer nesten på hver stein i tidevannssonen. Den kan leve helt opp i sprøytesonen, det vil si over det gjennomsnittlige høyvannsnivået. Den formerer seg ved at det slippes ut sporer fra små fordypninger i algen. Dette kan iakttas med lupe. Det var den norske presten Søren Christian Sommerfelt som først forsto at fjæreblod var en alge. Han oppdaget arten i 1826 fra Saltenfjorden i Nordland.

Krasing
Krasingen hører til kalkalgene. Celleveggene inneholder kalk som gjør algen stiv med fast konsistens. Antakelig er kalken årsaken til at planten ikke så lett beites av snegler og andre dyr. Krasingen blir opptil åtte cm lang og er meget vanlig fra lavvannsnivået og ned til dyp på 20-30 meter. Særlig vanlig er den i øvre del av fjæra, i fjærepytter eller dammer i tidevannssonen, hvor den kan dekke hele bunnen. Arten forekommer langs hele kysten.

Fagerving
Dette er vår lettest kjennelige og flotteste rødalge. Bladene kan bli opptil 30 cm lange og 10 cm brede, hvor bladnervene er meget tydelige. Arten er flerårig ved at midtribben overlever fra år til år. mens bladplaten forsvinner utover høsten, for så å vokse ut igjen i løpet av vinteren. Fagerving vokser på stein og skjell, men også ofte på stilkene til de store tareartene. Arten er vanlig langs kysten til Lofoten.

Brunalger

Martaum eller åletang
Martaumen er trådlignende og kan på gunstige steder bli over fire meter lang. Den forekommer ofte i tette bestander som vokser opp i løpet av forsommeren. Martaumen er myk og følger strøm og tidevann. Den kan bli plagsom i enkelte båthavner, hvor den vikler seg inn i propeller og kjølevannsinntak. Arten forsvinner utover høsten og overvintrer i form av en liten mikroskopisk kjønnsplante som danner sporer om våren. Martaum finnes langs hele kysten og har flere lokalnavn, for eksempel snelletang og skomakertang.

Grisetang
Dette er den vanligste tangen langs kysten vår Kanskje også den lettest kjennelige på grunn av fargen som går fra lys gulbrun til olivengrønn, og de avlange blærene som sørger for at tangen holder seg opprett i sjøen. Arten er flerårig. Hver vår dannes det en ny blære i skuddspissen. Ved å telle seg nedover kan en derfor finne ut hvor gammel planten er. Grisetangen vokser langs hele kysten og tåler noe brakkvann. Den finnes også langt innover i fjordene på Vestlandet.

Blæretang
Blæretangen kjennes lettest på de parvise blærene som sitter på hver sin side av midt-ribben på de flate skuddene, som for øvrig har et lite hakk i tuppen. Arten har korte formeringsorganer, som sitter i enden av noen av skuddene. De sveller opp utover våren og for-sommeren, faller så av og sørger for spredning til nye voksesteder. Blæretang er vanlig sammen med grisetang i fjæra ned til et par meters dyp og finnes langs hele kysten.

Sagtang
Sagtangen kan ligne litt på blæretangen, men den mangler blærer og har sagtakkede skudd, som har gitt planten navn. Størrelsen på skuddene varierer etter plantens voksested: De er brede på beskyttede steder, og smalere på eksponerte steder. Formerings-organene dannes utover høsten i skuddspissene, og det er egne hann- og hunnplanter, i motsetning til hos de andre brunalgene. Hannplantene hos sagtangen har guloransje, flate formeringsorganer, mens de er grønne hos hunnplantene. Sagtangen vokser gjerne litt dypere enn blære- og grisetangen, men den er like vanlig som dem.

Spiraltang
Tangen har fått navnet fordi den i tørr tilstand ved lavvann vrir seg på en karakteristisk måte. Den mangler blærer, men har nokså store formeringsorganer, og disse kan ligne på blærer. De er fint vortet og har en typisk smal vingekant. Spiraltangen vokser høyere opp i fjæra enn både grisetang og blæretang. Mange steder blir den liggende på tørt land noen timer ved lavvann. Vi finner spiraltang langs hele kysten på både utsatte og beskyttede steder.

Sauetang
Ingen brunalge vokser så høyt opp i fjæra som denne arten. Den er tørrlagt i lange perioder hver dag. Arten er så tilpasset tidevannsvekslingen at den dør hvis den blir holdt under vann i lengre perioder. Grunnen til dette er ikke kjent, men det kan ha å gjøre med opptak av luft til fotosyntesen. Sauetangen vokser fra Rogaland og nordover langs hele kysten. Årsaken til at den ikke vokser på Sørlandet og rundt Oslofjorden, er antakelig at her er tidevannsforskjellene for små til at sauetangen får den nødvendige tiden på tørt land. Det norske navnet har den fått fordi sauene ofte beiter eller slikker på den ved lavvann for å få i seg salt. Den tåler både snø og frost ved lavvann om vinteren uten å ta skade.

Stortare
Dette er Norges viktigste tareart. Den kjennes lett ved at den har en kraftig, meterlang stilk som i enden vider seg ut til et stort og bredt blad på opptil to meter. Planten er flerårig og kan bli over ti år gammel. Det er stilken som overlever vinteren. Man kan telle årringer som i et vanlig tre. Hver vinter begynner et nytt blad å utvikle seg i enden av stilken. I begynnelsen skyver det rester av det gamle bladet foran seg. Det faller av utpå våren eller forsommeren når det nye bladet er utvokst. Stortaren vokser stort sett bare på stein og fjell, og er festet med en rotlignende utvidelse av stilken. Arten er vanlig langs hele kysten, men blir ikke særlig stor rundt Oslofjorden. Det er den lave tidevannsforskjellen som gjør at stilken blir kort.

Fingertare
Bladflaten hos fingertaren er delt helt ned til den vanligvis korte stilken, slik at den kan minne om en hånd. Dette har gitt arten dens norske navn. Selve bladet kan variere i form og størrelse, men er alltid kileformet ved basis, mens det hos stortare vokser på tvers av stilken. Fingertaren vokser gjerne over stortaren i lavvannsnivået. Arten er vanlig langs hele kysten.

Sukkertare
Sukkertaren er lett å kjenne på det lange og nokså smale bladet med kort stilk. Bladkanten er typisk kruset langs kanten. Planten er gjerne festet til småstein eller skjell, i motsetning til de andre tareartene. Den er derfor ofte vanlig på litt beskyttede steder med løs bunn. Arten forekommer langs hele kyststien.

Butare
Denne arten er lett gjenkjennelig på at stilken fortsetter som en lys stripe gjennom hele bladet, som kan bli opptil to meter langt. Stilken er festet med kraftige hefterøtter på stein. Selve bladflaten felles hver vinter. Butaren er tilpasset kjølig vann og trives fra Lindesnes og nordover langs hele kysten. Den vokser nesten bare på sterkt utsatte steder på skjær og øyer ytterst i havgapet. I Nord-Norge, hvor vannet er kaldere, kan den også vokse noe innover fjordene.

Plankton
Plankton er en fellesbetegnelse for dyr og planter som er så små at de lever og svever fritt i vannmassene, selv om mange av dem aktivt kan svømme mot lyset. Det frittsvevende, usynlige planteplanktonet er ytterst viktig ettersom det står for 95 % av planteproduksjonen i havet. Vi kan derfor med rette si at det er disse organismene som styrer livet i havet, mens tang og tare bare driver en mindre støttefunksjon ute på sidelinjen, selv om de miljømessig spiller en stor rolle i strandsonen.

Planktonalgene
De marine planktonalgene er mikroskopiske. Det betyr at de lett kan holde seg svevende i de øvre vannlag uten å synke. De får dermed maksimal lystilgang. Dessuten får de god tilgang til næring og bedre kontakt med vannmassene enn en stor plante, hvor de indre cellene ikke har kontakt med vannets næringssalter og oppløst C02. Mikroskopiske encellede planter kan derfor meget raskt ta til seg tilgjengelig næring i konkurranse med større og tyngre planter. Hva betyr så mikroskopisk i denne sammenhengen? Jo, det betyr at de fleste er så små at de ikke kan sees med det blotte øye annet enn i ansamlinger, mens andre kan bli opptil én eller to mm i diameter. De minste er så små at det kan være utrolige 100 millioner celler per liter! Antallet algeceller i havet ligger kort sagt helt utenfor fatteevne.

Kiselalger
Kiselalger kalles også diatomeer, og det er den viktigste gruppen av planktonalger på våre breddegrader. Kisel kommer av silisium. Det er det nest vanligste grunnstoffet på jordkloden (etter oksygen), og det danner byggesteinene i nesten alle bergarter. Gruppen har fått navnet fordi hver celle har et skall av kiselsilikater, som ofte er utformet med karakteristiske artsspesifikke utvekster. Noen kiselalger lever som enkeltceller, men det er mer vanlig at de henger sammen i lange, karakteristiske kjeder. De fleste driver uten styring i vannet, mens andre sitter fast på stein eller andre alger. Mange er såkalt sentriske, det vil si at de har en rund form sett fra skallsiden. De deler seg vegetativt på samme måte som når vi man tar lokk og bunn fra hverandre i en rund eske. Etter delingen blir de lokk i nye celler, mens bunnen dannes på nytt. Fra tid til annen skjer det også en seksuell formering, som vi ikke skal komme inn på her. Når livsforholdene skifter og blir ugunstige, for eksempel hvis næringen er midlertidig oppbrukt, kan kiselalgene danne hvilesporer inntil forholdene igjen ligger til rette for vekst. Kiselalgene er særlig dominerende under våroppblomstringen.

Fureflagellater
Disse kan bevege seg ved hjelp av to såkalte flageller eller svingetråder, og navnet har de fått fordi de fleste har en fure eller rille på kroppen. 

Morilden som er velkjent for de fleste kyst¬beboere, skyldes fureflagellater som sender ut et lysglimt når de blir irritert eller truet. En vanlig art i Skagerak og langs sørlandskysten er Noctiluca (= den som lyser om natten) scintillans (= den som glimter). Den er svakt rød på grunn av karotenoider, som er fargestoffer som finnes i organismer så forskjellige som gulrøtter, løvetannblomster og hummer. Det hender at fureflagellater samler seg i overflaten, og ved pålandsvind kan det bli så mye av dem i strand¬sonen at det lyser når vi ror i mørket. Andre arter med større innhold av fargestoffer kan farge sjøen helt rød, det som på engelsk kalles “red tides”.

Det er innlysende at en bevegelig alge har store fordeler framfor en kiselalge som ikke har noen styring på livet sitt. Fureflagellatene kan svømme mot lys og næring, og de foretar døgnvandringer ved at de vandrer opp mot lyset om dagen, for å komme så nær energikilden som mulig. Om kvelden søker de ned i dypet igjen, antakelig for å unngå rovdyr i overflatelagene.

Fureflagellatene er vanligere i varme farvann. Hos oss forekommer de mest om sommeren og høsten. Enkelie arter produserer sterke giftstoffer som i enkelte år skaper problemer i oppdrettsanlegg. Fisken kan bli forgiftet av algene som lammer eller ødelegger celler i gjellene. Noen arter planteplankton produserer stoffer som er giftige for mennesker. Blå-skjell, som lever av blant annet planteplankton, kan få i seg så store mengder av giftproduserende alger at de blir farlige å spise for oss. Stort sett ytrer forgiftningen seg ved diaré og ubehag, men enkelte ganger kan den bli livstruende. En skulle tro at giftstoffene var en slags beskyttelse for algene, men det er ikke tilfelle, og blåskjellene ser ikke ut til å ta noen skade av dem. Mattilsynet tar regelmessig prøver av blåskjell og sender ut varsel når giftmengdene blir for høye, noe som vanligvis bare skjer om våren.


Svepeflagellater
Dette er viktige alger fordi de ofte forekommer i enorme mengder. I denne gruppen finner vi også Emiliania huxleyi, den vanligste algen i Atlanterhavet. Kroppen er kledd med skjell bestående av kalk eller kalsiumkarbonat. I enkelte år skjer det kolossale oppblomstringer, og en liter sjøvann kan inneholde 100 millioner celler bare av denne ene arten. Vannet blir da blakt med et tydelig grønt skjær. 

Slike lokale grønne oppblomstringer er ganske vanlige i innelukkede fjordbassenger eller fjordarmer. Grønsfjorden vest for Mandal har fått navn på grunn av nettopp en slik grønn “algebølge”. Den ansvarlige algen i dette tilfellet var nettopp Emiliania huxleyi.

Våren 1988 skjedde det enorm oppblomstring av en giftig svepeflagellat, Chryochromulina polylepis, i Kattegat og Skagerak. Det førte til store problemer for oppdrettsanlegg langs sørlandskysten og til massedød for en rekke fastsittende dyr. Forekomsten fikk store oppslag i pressen, som så for seg at norskekysten kunne bli liggende øde. I dag betraktes dette som et helt naturlig fenomen. Fra tid til annen blusser enkeltarter plutselig opp, for så å falle tilbake til et mer vanlig nivå.

Utbredelse og formering
De fleste planktonalger har meget vid utbredelse, selv om det finnes arter som er rent tropiske og andre som er arktiske. De fleste planktonalgene deler seg vegetativt ved å danne to datterceller når de har fått dobbel størrelse. Denne delingen er temperaturavhengig. Den går raskere i varmt vann enn i kaldt. Ved gunstige forhold går delingen raskt, cirka to ganger i døgnet er ikke uvanlig. Ligger forholdene næringsmessig godt til rette, kan det derfor bli millioner på millioner av celler i løpet av få uker, og det oppstår en oppblomstring.

Dyreplankton
En rekke forskjellige frittlevende organismer inngår i betegnelsen dyreplankton. Mange er primærkonsumenter, det vil si at de beiter direkte på plantene i havet, først og fremst planktonalgene. I tillegg kommer en del sekundærkonsumenter i form av rovdyr, for eksempel maneter, små krepsdyr og fiskelarver. Produksjonen av dyreplankton på våre breddegrader er teoretisk mellom 50-70 millioner tonn. Det er enorme mengder vi snakker om. 

Alt frittlevende dyreplankton kan svømme aktivt, og mange foretar vanligvis regelmessige døgnvandringer. Om natten svømmer de opp i de øvre vannlagene for å beite på algene. De søker opp i vannmassene på grunn av lyset. Om natten er sjansen for å bli tatt av fugl og rovfisk mindre enn om dagen, da befinner dyreplankton seg stort sett i dypet, hvor maten fordøyes. Dyreplankton deles gjerne i to grupper, holoplankton og larveplankton.

Holoplankton
I denne gruppen finner vi små dyr som hele livet svever eller svømmer i de frie vann-massene. Blant disse er det særlig mikroskopiske små krepsdyr og flimmerdyr som står for størst produksjon og individantall. Andre grupper, som pilormer, maneter, fiskelarver og vinge¬snegler, kommer i annen rekke hva produksjon og antall angår.

Krepsdyr
Det er blant disse vi finner de viktigste næringsdyrene i våre farvann. Særlig spiller raudåte og krill en fundamental rolle i havets økosystem. De er begge viktige byttedyr for pelagiske fisk som sild, lodde, tobis og brisling, foruten torsk, sei og makrell under oppveksten etter larvestadiet. Også brugden, som er en hai, og bardehvalene legger hver eneste dag i seg enorme mengder raudåte og krill.

Raudåte
Raudåte er en såkalt hoppekreps på størrelse med et riskorn, og den ble allerede i 1770 beskrevet av biskop Gunnerus. Han ga den det latinske navnet Monooculli finnmarchiensis. Slektsnavnet betyr den enøyede, fordi Gunnerus hadde så dårlig mikroskop at han bare så ett av de to øynene. Regelen for navnsetting av arter på latin er imidlertid slik at selv om de er basert på feilaktige observasjoner, kan de ikke forandres senere. Som alle hoppekreps har også raudåte to lange antenner foran på hodet som kan beveges kraftig fram og tilbake. Ved hjelp av disse antennene svømmer raudåten forover ved en slags hoppende eller rykkvis bevegelse. Raudåte er meget vanlig i kyststrøkene og utover i Nord-Atlanteren. Den spiser i alt vesentlig bare planteplankton, særlig kiselalger. Navnet kommer av at den like før gytesesongen midtvinters er fylt opp med fettkuler som inneholder røde karotenoider, noe som gir kroppen en tydelig rødfarge. I Barentshavet kan det være så store mengder raudåte i overflaten på sensommeren at vannet blir helt rødt.

Krill
Krill ligner litt på en liten reke, men mangler rekens karakteristiske knekk på bakkroppen. Den blir 1-7 cm lang, og den svømmer på samme måten som en reke ved hjelp av svømmeføtter på undersiden av forkroppen. Krill blir ofte kalt lyskreps fordi dem sender ut korte lysglimt fra spesielle organer som sitter på kroppen ved beinfestet. Man antar at disse lysglimtene har betydning for orienteringen, for krillen svømmer i store stimer. Og det er viktig å holde kontakten mellom individene. Størrelsen på svermene kan være fra et par meter til over ti kilometer. 

Navnet krill kommer antakelig av det gammelnorske “krili”. som betyr småting. Vi kjenner stammen igjen i verbformen “kryr”, som jo nettopp brukes om mange småting i bevegelse. Det finnes svært mange krillarter i norske farvann, men de kan bare skilles av eksperter. Krill tar for seg av planktonalger så vel som mindre krepsdyr, fiskeegg og fiskelarver, hvis anledningen byr seg. Krill inngår derfor i mange ledd i næringskjeden. Selv er den først og fremst mat for mange fiskeartet men også for fugl, sel og hval. Særlig stor betydning har krillen for ungtorsken i Barentshavet, den som senere vandrer nedover vår kyst for å gyte og danner grunnlag for mye av torskefisket langs kysten.

Larveplankton
I denne gruppen finner vi en rekke frittlevende larver fra vidt forskjellige dyr som raudåte. Krill. børstemark, mosedyr, muslinger, sjøstjerner, kråkeboller, krabber og rur, for å nevne de viktigste. Det inngår altså larver både av dyr som lever på det åpne havet, og av alle typer fastsittende bunndyr.

Som en naturlig tilpasning til oppblomstringen av algeplankton om våren, gyter de fleste bunndyr om våren. Det samme gjelder krill og raudåte, slik at larvene kan utnytte den kolossale matproduksjonen som da finner sted. Larvene beiter på algene i to-seks uker før de søker ned til bunnen for å finne et egnet oppvekststed. Denne strategien gir dem tilgang til den rike algeproduksjonen i de øvre vannlagene, samtidig som de unngår bunndyrene. Artene får også god spredning fordi de fleste larvene sprer seg med havstrømmene. De kan svømme, men under beitingen søker de etter maten uten bevisst orientering og vil følgelig bli fanget av kyststrømmen eller lokale tidevannsbevegelser.

Larveplanktonet er vanligvis under en halv millimeter langt og er sterkt utsatt for rov fra ormer, maneter, krill og fiskeyngel. Som en beskyttelsesmekanisme er det helt gjennomsiktig og derfor ikke så lett å oppdage. Larveyngel av enkelte sjøstjerner og krabber er til en viss grad beskyttet ved at de har lange, spisse utvekster på kroppen, slik at de er vanskelige å spise for de minste rovdyrene.
Kilde: Ryvarden og Lauritzen: KystNorge, Gyldendal 2006.
        
Planter ved fjorden
Plantelivet ved Oslofjorden er noe av det rikeste vi her her til lands, noe som i hovedsak skyldes klimaet og et variert terreng. Planter som i utgangspunktet ikke hørte hjemme her, er gjennom århundrene blitt importert med skipsfarten som ballast, og de seneste tiårene gjennom folks økende reisevirksomhet. Men mange kom også med munkene som bl.a. slo seg ned på Hovedøya for tusen år side. Hvit bakkekløver finnes for eksempel bare på Hovedøya her til lands. På Malmøya finner vi de ville orkideene marisko og fuglereir. Andre innflyttere fra sydligere og østligere egner er drakehode, blodstorknebb, knollmjødurt, askveronika, krattalant, stjernetistel, nikkesmeller, hjortrot og krusfrø. Alle på øyene innerst i fjorden. Bare på Bygdøy er det funnet mer enn fire hundre plantearter, og på Håøya ved Drøbaksundet er det registrert med enn 580 plantearter. 

Beveger vi oss sørover langs fjorden, langs Nesodden og Askerlandet, er det mye de samme plantene vi finner – dog er selve Nesoddlandet så bratt at det her stort sett er lyng og furuskog vi ser.
Kilde: Størmer, Per: Floraen ved Oslofjorden, i: Hjalmar T. Larsen (red.): Oslofjorden,  Oslo 1954.

Geologi
Bergartene omkring Oslofjorden er dannet i forskjellige tidsepoker – fra prekambrium for 1500 millioner år siden, via kambrium, silur og perm for opptil 350 millioner år siden og jura- og krittiden for 150 millioner år siden, til tertiær og kvartiær nytid, for 60 millioner år siden. De prekambriske bergartene er gjerne det som kalles grunnfjell. De fleste bergarter langs Oslofjorden hører til de eldste, fra middeltid og nytid finnes bare løsavsetningene omkring fjorden. 

Kilde: Gleditsch, Chrisatian C.: Geologi, i: Hjalmar T. Larsen (red.): Oslofjorden,  Oslo 1954.